Roy Vega is a Norwegian historian and an alumnus of NTNU. Sadly, Sophie and I have yet to translate it. Give us twenty four hours, it is well worth the wait.
Av Roy Vega, historiker
Administrasjonssekretær Anna Katharine Dahl på NTNU-rektor Torbjørn Digernes kontor har stort sett blitt sittende og sensurere følelsladd email fra verden de siste dagene. Aldri før har NTNU blitt så mye omtalt internasjonalt, og det med ettertrykkelig negativt fortegn – som går på den vitenskapelige troverdigheten løs.
These days, secretary Anna Katharina Dahl at NTU-rector Torbjørn Digernes’ office has largely been busy sensoring the emotionally laden e-mails of students from around the world. Never before has NTNU received so much international attention, of such a critical nature – to the extent that it harms the university’s scientific credibility.
Jeg er slett ikke sikker på om det stillner av med det første. Om NTNU skal bli det eneste universitetet i den frie verden som går inn for absolutt boycott av Israel, kulturelt og politisk, har vi først fått svar på etter styremøtet 12. november. Før det er det ingen grunn til å hvile. Egentlig er det viktig å følge dette opp uansett boycott eller ikke: Nå kan NTNU faktisk bli tvunget til å legge om til et mer fordomsfritt, ideologisk og politisk balansert syn på verden der ute.
I am not at all certain that this will die down very soon. We will not know until November 12th if NTNU is to be the first univeristy in the free world to engage in an absolute, cultural and political boycott of Israel. Until then there is no reason to rest. Actually it is important to pay attention to this issue, boycott or not: Finally NTNU can be forced to convert to a less prejudiced perspective on the world out there.
Men som historiker fra NTNU ser jeg en strime av lys, intet er så vondt at det ikke er godt for noe: Ekkoet etter denne massive, internasjonale kritikken vil sitte i universitetskorridorene i mange år fremover. Som nevnt, aldri har NTNU noen gang blitt mer omtalt og omdiskutert internasjonalt enn etter dette forsøket på boycott av Israel; og også i forbindelse med den parallelle, famøse seminarserien om “Midtøsten og Palestina”, en rendyrket propaganda-serie gjennom et helt semester maskert som vitenskapelig funderte forlesninger.
Konsekvensen altdette kan faktisk bli at NTNU nå blir mer fordomsfri og må legge om forsteinede paradigmer om palestinerne som alt av det gode, og jøder og Israel som den vonde og altoverskyggende, problematiske part. Videre: Høstens enøyde forelesningsserie om Midtøsten bekrefter og avslarer at NTNU har lagt seg på en forslitt, revisjonistisk linje i sin tilnærming til internasjonal politikk, både samfunnsvitenskapelig og ikke minst på historisk side. Noe de fleste universiteter la bak seg i 1970-årene. Omsatt I vitenskapelig praksis vil dette nemlig si at USA og Storbritannia, og den vestlige verden forøvrig, er og blir problemet på denne planeten, for så vidt også i universet. Fortsatt, rammet inn i -, og som en funksjon av dette perspektivet, har jødene blitt like mye i veien I Midtøsten som de tidligere var det i Europa. Mellom linjene er “jødeproblemet” det altoverskyggende problem, som en funksjon av britisk og amerikansk imperialisme, og mest bare det. Vegringen mot å fortelle at jøder skulle ha noen rettigheter i det okkuperte Palestina er betydelig. Like betydelig som vegringen mot å fortelle om tusener av raketter fra Hamas, Hezbollah. Sistnevnte har som kjent krøpet ned i hullene etter PLOs destabiliserende domene i Libanon. Det eneste som er knyttet til fred er at jøder oppgir land, I tråd med Fatahs Faseplan av 1974, og Oslo-avtalen som bygger på nøyaktig samme prinsipp, bare med flere intrikate lingvistiske piruetter i et trøstesløst brennpunkt mellom vestlig forståelse av fredsbegrep i møte med islamske postulater om hellig krig og midlertid fredsstillstand. Artikkelforfatteren (som er historiker) var en av to personer som ønsket å grave i den delen av Oslo-arkivet som knytter seg til oppkjøringsfasen i Sarpsborg. Der var jeg blant annet opptatt av å identifisere tidlige føringer fra daværende statsminister Jevgeni Primakov i Putin-ledelsen. Dette forøvrig I tråd med Primakovs egne biografiske anførsler over sitt liv og virke. Helt samtidig som jeg ankom Oslo for å se i arkivet forsvant like godt hele arkivet. Det ble stjålet fra utenriksdepartementet, og siden har angivelig ingen sett det. Men slik maktforholdene i dette landet er plassert gir ikke dette noen overskrifter. Det bare er slik.
Den 12. november skal styret ved NTNU avgjøre om universitetet skal henge seg på et boikott-opplegg rettet mot Israel. Dette gjelder etter det jeg forstår både en akademisk og kulturell boikott-aksjon. Jeg tok hovedfag i historie ved NTNU, med Midtøsten som spesialfelt. Teknisk sett er NTNUs forelesere på banen, og kan skrive ut vitenskapelige artikler så det suser, men det hele er bundet inn i paradigmer og ideologiske rammeverk forøvrig. I slike kulturer, tilsvarende i redaksjonene hos journalistene, oppstår det uskrevne lover og begreper som følges mer eller mindre ukritisk: Israel og jødene er et problem. Russland er et ikke-problem. KGB og Stasi og GULAG er ikke med I historiebøkene, og ikke med i en eneste forelesning. I høst startet grunnfagsstudentene (årsenheten) i historie opp med “Den amerikanske revolusjon i lyset av Karl Marx”, som en monoton, politisk messe. Studentene er også forskånet fra analyser som går på ideologi og bakmenn bak palestinske fraksjoner, bak regimene i land som Syria og Irak, og igjen: Intet om russiske føringer. Det ligger i forholdet 1:100 når det gjelder Storbritannia og USA.
Dette går naturligvis uvilkårlig både på integriteten og troverdigheten løs; ikke minst i kjølvannet av nevnte gjesteforeleser-serie, hvor Israel-hatet ligge rsom en gjennomgående undertone, i rendyrket propagandamessig modus. Jeg tillater meg følgelig, for balansens skyld, å bringe inn dimensjoner fra den andre siden, som sjelden eller aldri får ordet i NTNUs auditorier. Det er nemlig verd å merke seg at det er mange på NTNU som slett ikke trampe I takt med ledelsen, og som faktisk ser at det er mange sider ved konfliktene I Midtøsten, og mange problemer som ikke bare skyldes Israel og USA.
Midt oppe i dette bedrøvelige oppløpet er det faktisk lyspunkter: Slike sterkt politisk ladede propaganda-jippoer som NTNUs administrasjon har lagt opp til i høst gir selvsagt rikelig grunnlag for videre diskusjoner, nettopp for å utfordre eksisterende paradigmer og skape langt mer akademisk dynamikk og innovasjon, og flytte på steinblokker: I forlengelsen av en stivnet og (unnskyld unntrykket) forslitt diskurs knyttet til regioner som Midtøsten, blir man uvilkårlig tvunget til å tenke gjennom hvor man står ideologisk i forhold til resten av verden der ute.
Det store Mitrokhin-arkivet i Storbritannia (Cambridge/Christopher Andrew/Vasili Mitrokhin) bærer faktisk i seg mye interessant materiale som hører med som kildemateriale for studenter og forskere. Dette på linje med dokumentbunker fra andre russiske og øst-europeiske arkiver, fra organer som KGB og GRU. Jeg nevner dette spesielt, fordi jeg hadde det privilegium å turnere i russiske arkiver gjennom tre, fire hektiske år da disse var delvis åpne i 1990-årene. Men slikt stoff reflekteres fortsatt ikke i 2009 på historieoppgaver og pensumlister for den vanlige historiestudent; langt mindre på seminarer og i andre adekvate forum. Ikke en gang som fotnoter. Selv om jeg setter dette på spissen her er det bare å undersøke selv. Se på foreleseninger, pensumlitteratur og seminarer. Når var det et seminar om staten Israel, og bare det, altså i rent informativt modus?
Studentene lærer at de siste som har rett til byer og bosettinger i sine egne historiske kjerneområder er jøder, ikke sant, uten en strime av nyanser? Har jøder egentlig lov å bo i Tel Aviv? De okkuperer i det forgjettede Palestina endatil sine egne byer, og i et fortsatt orwelsk, politisk korrekt NTNU-modus blir alt så meget bedre for verdensfreden om man nå kiler inn en 23. arabisk stat omtrent midt i dette betente området – med en forlengst anerkjent Hamas-regjering på toppen. Hamas-medarbeider og kirurg Erik Fosse var i Trondheim senest 5. november og diskuterte Israel-boykott i sene kveldstimer.
Oslo-freden råder. Guttebassene i Hamas og Hezbollah får sjelden eller aldri noen kritiske, akademiske analyser mot seg. Nå har Hezbollah utplassert tre, fire ganger så mange raketter I Sør-Libanon som før den israelske aksjonen I 1996, men slik samtidshistorie gir ikke utslag på ryggmargsrefleksene – før Israel blir tvunget til å slå tilbake. Da er det som om en autopilot tråkker til, og alt er så mye verre enn alle kriger i vår ulykksalige verden. Da skal du se moralens voktere bråvåkner! Jeg er kanskje noe suvjektiv, siden jeg tilhører dem som ikke tror noe som helst på Hamas eller Hezbollah, både med tanke på ideologi og det disse gruppene viser i praktisk bombepolitikk. Eller hva representerer egentlig Fatah, DFLP, PFLP, PFLP-GC osv. – som alternativer? Demokrati? Hvor er de kritiske analysene? Er ideologiene bak dette hemmelig stoff?
Når den akademiske freden så senker seg i NTNUs auditorier mangler stadig en kjempedimensjon knyttet til kritiske analyser av den andre siden, Israels fiender. For alt kan umulig være feil med jøder døgnet rundt. Jeg setter dette på spissen, ikke bare fordi jeg nå har blitt kraftig provosert, men ønsker å hive innpå litt råvare fra “den andre siden” i forsøk på å få vektskålen til å tippe litt opp for en stakket stund. Da kan jo dette balanseres og avstemmes i forhold til eksisterende paradigmer.
Den politisk-vitenskapelige korrekthet operasjonaliseres fortsatt slik at det gjenspeiler perspektiver med vinkling, fokus, anslag og tidsbilder hvor jøder både generelt og spesielt fravristes så mange grunnleggende rettigheter at norske byer som Trondheim og Lillehammer, minst, – må gjøres samisk. Det kan Israel når som helst spasere inn i FN og få gjennomslag for. Gitt at de norske postulatene om etnisitet og rettigheter i Judea, Samaria og Gaza ikke skal være noe “Pax Judaica”. Altså, i tråd med med gjeldende paradigme, diskurs og resonnementer om etnisitet, bl.a. ved NTNU. Og her favner vi egentlig også deler av pensum på Nordisk institutt.
Det jeg vil fram til er at det faktisk er minst to sider i denne konflikten. NTNU har nå en kjempeanledningen til å nyansere hele Midtøsten-tilnærmingen. Det kan faktisk universitetet bli tvunget til, under det internasjonale presset som nå kommer. Igjen: Det bør også være rom for noen positive ord om jøder i dette bildet, altså ved siden av de omsvermede fredsenglene i Hamas, og den tidligere ikoniserte Yassir Arafat.
Ja, selvsagt kan et akademisk forum invitere Israel-kritikere. Men dersom et helt høstsemester nærmest blir verbalt teppebombet i et slikt enøyd modus, med parole-lignende, politiske monologer, – da handler det slett ikke lenger om akademiske opplegg. Da handler på godt norsk om politisk propaganda, og mest bare det. Og det vet selvsagt regisørene bak dette triste opplegget.
Avslutningsvis: Dersom Gaza-aksjonen var så til de grader umoralsk, etter nærmere 5000 Hamas-raketter bare siden 2005 – så er NATOs pågående bestrebelser i Afghanistan minst like umoralsk, på linje med aksjonen i Serbia og ikke minst den russiske varianten av “krigføring” i Tsjetjenia. Perspektiver som ikke opptar moralens voktere i akademia det minste. Vi som stadig rekker opp hendene på feil steder, stiller feil spørsmål ut fra feil meninger og slutninger, er og blir så politisk ukorrekte t det knapt er rom igjen i eller annen gapahuk i Estenstadmarka. Utfordringen er at vi egentlig ikke er så få som nå stiller kritiske spørsmål.
Enn så lenge bør NTNU np ha lært som seriøst universitet at det gjelder å holde seg på betryggende avstand fra de synlige og usynlige kannestøperne som nå over tid har forsøkt å gjøre universiteten til en ren politisk brekkstang, rettet mot Israel. Etter det jeg forstår er det forlengst allerede lagt tilsvarende føringer for andre universiteter og høyskoler, hvor NTNU-opplegget skal kopieres. Det hele blir ikke noe bedre av det. Snarere tvert i mot. Jeg vil på det sterkeste anmode styret ved NTNU om å avvise boikott-forslaget, som er hovedsak på styremøte 13. november. Forøvrig er jeg av den oppfatning at ikke alt er galt med Israel og jødene. Heller ikke med arabere og Islam, for den saks skyld.
Roy Vega
Norsk historiker
